(Du kan lese enda mer utfyllende om begrepene i boka: Sæbø, Aud Berggraf: Drama – et kunstfag. Tano Aschehoug 1998)

Improvisasjon

Å improvisere er å finne på ting i øyeblikket. En er i en situasjon der en lite forberedt og der en ikke vet hva som kommer til å skje. De som er i situasjonen må selv ta initiativ til det de vil skal skje, og de må ta utfordringene etter hvert som de kommer. Evnen til å leke er grunnleggende for alt improvisasjonsarbeid. Lek og improvisasjon har menge fellestrekk, men de viktigste er kanskje åpenhet og eksperimentering. Det å være åpen og mottakelig i en situasjon slik at den gir rom for eksperimentering, er en grunnleggende forutsetning for en vellykket improvisasjon.

Improvisasjon i drama dreier seg om agering der en gjennom bruk av mimikk, bevegelse og stemmebruk framstiller rollefigurer og situasjoner spontant "på stedet" med utgangspunkt i en impuls eller et inntrykk innenfor bestemte rammer. I en ekte og ærlig improvisasjon finnes det ikke noe rett/galt svar, og svaret er selvsagt ikke gitt på forhånd.  I all dramatisk aktivitet må det være elementer av improvisasjon, ellers reduseres drama til en meningsløs reproduserende aktivitet. 

Rollemodellering

Å rollemodellere vil si å forme seg selv eller andre til en rollefigur som uttrykker følelser og handling med både ansikt og kropp, i forhold til en gitt situasjonen rollefiguren er i. Dette kan sammenlignes med et stillbilde og kalles ofte å lage et frysbilde av en rollefigur.

Tablå og bildeteater

Tablå og bildeteater bygger på det vi kaller rollemodellering og "frysbilder" i drama. Å lage et tablå eller "frysbilde" i drama, vil si at elevene rollemodellerer seg selv eller hverandre i forhold til et tema eller en situasjon med tilhørende kropps- og ansiktsuttrykk. De som blir rollemodellert blir stående i helt i ro som et frysbilde eller en statue. I et tablå er det alltid flere rollefigurer. I tablå- og bildeteater er  en primært opptatt av å utforske forholdet og samspillet mellom rollefigurene i den gitte situasjonene.

Augusto Boal har utviklet arbeidet med tablåer og frysbilder til en spennende arbeidsform som han kaller bildeteater. Deltakerne utforsker i bildeteater ulike tema eller konfliktfylte situasjoner gjennom å dynamisere og forandre bildene (tablåene). Målet er å utforske gjennom bildeteater hvordan ønske- eller idealbildet er og hva som må forandres i det fysisk-psykiske bildet for å nå idealbildet.

Rollefigur

En meget enkel metode for å gi opplevelser og skape engasjement omkring et lærestoff er å personifisere stoffet gjennom en rollefigur. Rollefigurer kan fortelle om seg selv, sine tanker og opplevelser til elevene Dersom det kun er læreren som tar på seg en rolle og elevene er seg selv i møtet, velger jeg å kalle det for møte med en rollefigur. Begrepet rollefigur bruker jeg konsekvent når det kun er den voksne/læreren som er i rolle i samspillet med elevene. Det sentrale er da opplevelsen av rollefiguren og dialogen som finner sted mellom rollefiguren og elevene. Elevene er seg selv, de er verken i rolle eller i noen som-om situasjon. Gjennom rollefiguren skapes en personlighet som elevene kan forholde seg til.

Rollefiguren som forteller

Rollefiguren har initiativet og kommer for å fortelle noe om seg selv eller noe hun har opplevd. Fokus er da på fortellerrollen, det å formidle noe på en interessevekkende, engasjerende og personlig møte. For elevene er det en helt annen opplevelseskvalitet å møte læreren i rolle som  "Eventyrforteller Asbjørnsen" som forteller om hvorfor han er interessert i folkeeventyr, hvorfor og hvordan han samlet dem osv., enn om læreren bare forteller om Asbjørnesen. Som "Eventyrforteller Asbjørnsen" kan læreren gjøre møtet (og dermed lærestoffet) personlig og til noe som skjer her og nå. Når vi forteller om en person, må vi gjøre det i tredje person og i fortid. Det skaper avstand til lærestoffet, gjør det upersonlig og som oftest lite engasjerende.

Rollefiguren blir intervjuet

Rollefiguren kommer her først og fremst for å stille seg til disposisjon for elevenes spørsmål og gi svar på det de måtte ha lyst til å vite i forhold til rollefiguren. Møtet kan ha preg av et formelt intervju eller mer som en samtale mellom rollefiguren og elevene. Fordelen ved denne innfallsvinkelen

Rollefiguren har et problem

Rollefiguren kan komme til klassen med et problem som hun ønsker at klassen skal hjelpe henne med.

Dramaforløp

- et helhetlig undervisningsopplegg

Et dramaforløp består av flere sekvenser der ulike dramateknikker, - metoder og uttrykksformer kan inngå og som er strukturert slik at det gir studentene/elevene mulighet til å bli kjent med og utforske et lærestoff gjennom variert bruk av ulike metoder og teknikker som er spesielt valgt ut i fra lærestoffets innhold og elevenes behovet for å være skapende i sin egen læringsprosess.

Forumspill

Forumspill er skapt og videreutviklet av Augusto Boal. Forum betyr torg, og et forumspill er et kort rollespill med en vanskelig og undertrykkende situasjon, som spilles for et publikum for at de skal komme med forslag til løsninger på spillets problem. Forumspillets utgangspunkt var å utforske ulike typer vanskelige situasjoner for og sammen med "folket" på torget. Boal sin skuespillergruppe "Arenateateret" drog rundt i Brasil og spilte på torg og i forsamlingshus ulike konfliktsituasjoner som angikk og engasjerte publikum. Publikum kom med forslag til løsninger, som skuespillerne prøvde ut, til dess publikum var fornøyd med løsningen.

Rollelek

En lek der deltakerne går inn i roller, en handling lekes ut i en som-om situasjon. Handlingen, rekvisitter og miljøkulisser blir diktet opp etter behov under lekens gang eller planlagt før leken starter.

Rollespill

Et spill der deltakerne tar på seg på forhånd definerte roller og spiller ut en på forhånd definert handling, men med noe mulighet for improvisasjon innen spillets gitte rammer. Brukes ofte i forbindelse med trening, demonstrasjon og utforsking av sosiale situasjoner.

Dramatisering

Dramatisering tar utgangspunkt i en gitt tekst og målet er å komme fram til en dramatisert framstilling av teksten. Under dramatiseringen kan læreren gjerne ta elevene med i ulike typer agerende virksomhet der det improviseres rundt den gitte teksten for å finne egnede dramatiske uttrykk for tekstens innhold. Det sentrale i dramatisering er at teksten gir utgangspunktet og rammene for improvisasjonsarbeidet og den endelige dramatiseringen.

Mime

Mime er å uttrykke seg med kropp og mimikk. Det kan være alt fra å mime et ansikts utrykk, en følelsesmessig reaksjon,  en situasjon eller en handling. Det sentrale er at mime er ordløst, men det kan godt ha andre lyder og musikk som en del av uttrykket.

Dramaturgi

Samspillet mellom de dramatiske grunnelementene, de dramatiske virkemidlene og de dramaturgiske valgene skaper dramaturgien, dvs. spillets dramatiske oppbygging og innhold.

Dramatiske grunnelementer

Det dramatiske spillets byggesteiner er figur, fabel, rom og tid. Disse kalles med et fellesnavn for grunnelementene i den dramatiske fiksjon, fordi de utgjør de grunnleggende element som vil være tilstede og som må til for å skape en dramatisk fiksjon. 

Figur

Det viktigste grunnelementet er figuren. Har vi ingen figur eller rolle, blir det ikke noe dramatisk spill. Figuren vil si den rollefiguren som skapes og framstilles av den som agerer, av aktøren. Enten figuren framstiller en person, et dyr eller et annet levende eller oppdiktet vesen, kan figuren levendegjøres gjennom personlig agering eller (projisert) gjennom ulike typer dokker og objekter som levendegjøres.

Fabel

Fabelen er selve grunnhistorien eller handlingsgangen i spillet. Det dramatiske spill er fortellende, narrativt, i sin natur og det fortellende element er derfor sentralt i spillet. Historien kan være gitt på forhånd, skriftlig eller muntlig, eller den kan diktes og fabuleres fram underveis i spillet.

Dramatisering av ulike tekster vil kreve at en finner fram til tekstens grunnhistorie, hva som er det sentrale i akkurat denne teksten og hva det er en vil fortelle med dramatiseringen. 

Rom

Rommet er både det konkrete fysiske rommet som spillet foregår i og det rom vi omdefinerer dette til, etter spillets behov. Det konkret fysiske rommet gir rammene for det fiktive rommet, og dette fiktive rommet er det kun fantasien som setter grenser for.

Tid

I drama må vi forholde oss både til den dramatiske her- og nå tid og handlingens historiske tid. Det særegne for dramatisk spill er nettopp at tiden spillet foregår i gjøres til her-og-nå tid, uansett hvilke rammer fabelen gir for spillets tid. 

Dramatiske virkemiddel

Når vi arbeider med spill og strukturering av spill, benytter vi en rekke dramatiske virkemidler for å forsterke og tydeliggjøre spillet. De dramatiske virkemidlene hjelper deltakerne til å holde konsentrasjonen i spillet, og kan åpne opp for en større refleksjon omkring arbeidet. De viktigste dramatiske virkemidlene er:

Spenning

Spenning kan oppstå i forhold til det figurene føler og tenker (underteksten) eller gjør (handlingene) og det de reelt sier (replikkene) i spillet. 

Spenning kan skapes i forholdet mellom de ulike rollefigurene, i selve handlingsutviklingen, i måten rommet brukes på og i utnyttelse av tiden. Spenning skapes også ved at publikum vet noe aktørene ennå ikke har oppdaget.Spenning skapes bl a ved at noe er i ferd med å hende og spenningstilstanden varer ved til avklaringen kommer.   

Kontrast

Kontrast kommer til uttrykk gjennom motsetninger som lyd/stillhet, bevegelse/ro, liten/stor, sterk/svak, den ene/de mange, ulike følelseskontraster og stemmekontraster osv. Det kan være kontraster i de ulike rollefigurenes typer og personlighet, både på det indre og det ytre plan (hvordan de rent fysisk ser ut og hvordan de oppfører seg). Kontrastene kan være i selve miljøet og scenebildet (inne/ute, natt/dag, slottet/fattigstua osv.). Kontrastene betyr mye for spenningen i spillet når de brukes på en slik måte at de understreker stemning og handling og hjelper til å skape mening og utdyper spillets innhold og tematiske konflikt(er).  

Symboler

Hele det dramatiske spill er et symbolsk uttrykk for det vi tematisk vil uttrykke noe om. Alle former for spill er symbolske uttrykk for den ideen eller indre forestillingen vi vil gi uttrykk for. Symbol er noe som står i stedet for det skal representere. Teaterets overordnede målsetting har til alle tider vært å gi et symbolsk fortettet bilde av hva det vil si å være menneske. Dette bør og være vår rettesnor i dramafaget, slik at vi ikke slår oss til ro med en overfladisk konkretisering, men leter etter den symbolske betydning i de enkleste handlinger. Velges de ulike typer rekvisitter, objekter, bilder, musikk, ritualer o.l. som skal inngå i spillet, ut ifra den symbolske betydningen de kan gi, vil både spillet tydeliggjøres og arbeidet forenkles. 

Ritualer

Ritualer er sosiale og kollektive begivenheter der handling og/eller ord har tydelig symbolverdi og uttrykkes innenfor en fastlagt ramme. Teaterets røtter i det rituelle urteateret forteller mye om ritualenes makt og betydning i form av deres symbolverdi. Det rituelle og det symbolske går hånd i hånd, men der er en viktig forskjell mellom dem. Denne forskjellen er at alle ritualer har symbolverdi, men alle symboler er ikke rituelle.   

Rytme

Rytme er nært knyttet til den konkrete dramatiske tid. Rytmen er pulsen i spillet, i delene, delene i mellom og i helheten, dvs flyten i spillet. Et bevisst forhold til rytme er viktig både i framføringer og i dramaforløp. I begge tilfeller vil et bevisst forhold til rytme være en stor hjelp til konsentrasjon og innlevelse i spillet. En framføring bør veksle i rytme i forhold til spillets innhold og undertekst, slik at publikum innlevelse og engasjement holdes ved like. Et dramaforløps rytme bestemmes i stor grad av dets oppbygging og samspillet mellom alle tilgjengelige virkemidler.

Dramaturgiske valg

Et hvert spill omfatter både grunnelementene og de dramatiske virkemidlene. Det er i samspillet mellom disse at den dramatiske fiksjonen får liv, og det er måten de struktureres på som bestemmer spillets form. Men både grunnelementene og de dramatiske virkemidlene påvirkes av de dramaturgiske valg  som tas.

Tolkning

Tolkning er hvordan man velger å forstå og dermed spille teksten/historien. Hva er det vi vil ha fram? Hva er viktig for oss ved den teksten eller det temaet som vi utforsker og bearbeider?  Tolkning kalles også for leseart, dvs hvilke øyne og hvilken vinkel vil vi lese og forstå teksten ut i fra.

Et dramaforløp som ikke er bundet til noen gitt tekst, kan av læreren struktureres og planlegges dramaturgisk slik at elevene må forholde seg til de dilemma som læreren har tolket inn i arbeidet. Men det er viktig for læreren å være klar over at det er dilemmaene som skal presenteres for elevene og ikke lærerens svar. 

Fokus

Fokus er det vi setter i sentrum i form av en konkret situasjon og tematisk innhold. Hva skal stå sentralt i spillet? Hva er det vi vil utforske og bearbeide? De fokus vi velger, er avhengig av tolkningen. 

Vendepunkt

Vendepunkt er de steder i spillet som fører det over i en ny retning eller en ny fase. Vendepunkt finnes både innenfor et utsagn/ en setning, i de ulike situasjoner eller deler av spillet og i spillet som helhet. En kan godt kalle det for mindre og større vendepunkt i spillet. Som oftest er det slik at de mange små vendepunkt bygger opp til et høydepunkt eller klimaks i enkeltscener eller spillet totalt sett. Vendepunktene er avhengig av tolkningen. 

Dramatiske sjangre og fortelleform

Spillestilen er med og skaper helhet i uttrykket. Vi kan spille realistisk, komisk, tragisk, grotesk, stilisert osv. De fleste barn og unge vil med letthet kunne beherske en realistisk spillestil, og vil ha stor glede ved av å utforske det å spille både komisk, tragisk, grotesk osv. når det passer til spillets innhold.

Selve fortellerformen kan være dramatisk og fortelle en historie fra begynnelse til slutt, med innledning (eksposisjon), oppbygging til klimaks med vendepunkt og avslutning. Denne fortelleformen kalles også Aristotelisk fordi den er i samsvar med det klassiske greske drama. Ibsens skuespill følger denne tradisjonen.

Den episke (fortellende) formen er i større grad opptatt av å skape distanse til stoffet en arbeider med. Dette oppnås ved å skape klare brudd i form av at en ikke forteller en historie kronologisk fra begynnelse til slutt, men stopper opp på utvalgte spesielle steder. 

Den simultane formen, som innebærer at der er mange spill samtidig, er spennende men vanskelig for de yngste elevene. Vår postmoderne verden gir mange forbilder og ideer til denne spillestilen og de eldste elevene vil kanskje kunne forstå denne formen bedre enn sin foreldregenerasjon. 

Rekvisitter

Rekvisitter er ulike typer gjenstander som kan håndteres og inngår som en del av scenografien eller spillet. Ulike typer rekvisitter er til stor hjelp i ulike spillsituasjoner på flere måter. Velvalgte ekte og konkrete rekvisitter som elevene kan bruke og forholde seg til, gjør det lettere for elever med liten spillerfaring å leve seg inn i spillet og gjør spillsituasjonen troverdig for skuespillerne og for et eventuelt publikum.  Imaginære (usynlige) rekvisitter kan også brukes og fungerer særlig bra når det er ulike farlige bruksting, men stiller store krav til elevenes innlevelse og forestillingsevne. 

Kostymer

Rollefigurens klær, hårfasong og utsmykking utgjør kostymeringen. Graden av kostymering er avhengig av hvilken sammenheng spillet inngår i. I klasseromsspill der elevene utforsker og bearbeider lærestoffet er kostymering helt unødvendig. Da bør arbeidet med innlevelse og opplevelse av lærestoffets betydning stå i fokus.   

I lærer-i-rolle spill er det nødvendig at læreren har en enkel, helst symbolsk, kostymeringsdetalj , når hun er i rolle, av hensyn til elevene. De skal aldri være i tvil om når læreren er i rolle og når hun ikke er. I møte med en rollefigur er det flott om læreren har full kostymering som er så tro som mulig til en eventuell beskrivelse av rollefiguren.   

I framføringer for et eksternt publikum, er det naturlig at rollefigurene har full kostymering. Det gir publikum en rikere estetisk opplevelse og gjør det lettere for dem å følge spillets gang.   

Lyd

Bruk av lyd på ulike måter, vil inngå i alt dramaarbeid og er derfor et av de viktigste teknisk-materielle området i dramafaget. Den viktigste lydkilden er stemmen og utover denne er ulike lydeffekter, sang og musikk meget gode hjelpemiddel til å skape  stemning og spenning i en spillsituasjon. Lydeffekter, sang og musikk lar seg lett integrere i dramaarbeidet og i det daglige praktiske arbeidet i klasserommet gir en god CD spiller mer enn god nok lyd.

Lyd kan brukes som kulisse. I stedet for vind og regn, kan en lage et opptak av lydene som en bruker i spillet. Som stemningsskapende element er lyd og musikk suverent, fordi musikken taler direkte til følelsene våre. Ved hjelp av musikk kan stemningen skifte fra vilt opprør til øm nærhet fra et det ene øyeblikk til det annet. Lyd kan også brukes som kontrast til det som skjer på scenen. 

Kulisser

Med utgangspunkt i spillets rammer er det naturlig at læreren tenker gjennom behovet for kulisser. Selv synes jeg at lite er mye og foretrekker enkle spillesteder der kun det som må være med for spillets innhold er der. I hvor stor grad det er nødvendig å lage og bygge en scenografi, er avhengig av hvem spillet skal vises for, klasserommet eller scenens muligheter og de kulisser og rekvisitter som en eventuelt har til rådighet eller kan få laget.  Som rettesnor for arbeidet med kulissene er mitt utgangspunkt: Gode kulisser er funksjonelle, gir aktørene større spillmuligheter og har en symbolsk betydning for publikum.

Sminke

Sminke bør være forbeholdt spesielle forestillinger som spilles med lyssetting. I vanlig klasseromsdrama har sminke liten og ingen verdi, fordi det kan hemme elevenes arbeid med å uttrykke ulike følelsesmessige opplevelser med mimikk og gester. I framføringer for et invitert publikum kan sminke være nødvendig for spesielle rollefigurer som f. eks. dyr, vesener fra andre planeter, troll osv. 

Lys

Det kan være spennende å bruke lys også i små klasseromsvisninger, men da må en finne enkle og rimelige løsninger. Lyskastere er både dyre og må installeres spesielt, da de er ekstra strømkrevende. Stålamper med gode vanlige spotlamper kan brukes til både enkle spillsituasjoner og til dukketeaterspill. 

Det å spille i teaterlys gir publikum en sterkere estetisk opplevelse enn spill i vanlig dagliglys. Teaterlyset gjør det mulig å lyssette scenen slik at en styrer hva og hvor publikum ser, det skaper stemning ved sin fargetone og styrke og det skaper en fortettet stemning i selve teateropplevelsen. 

Masker og dukkefigurer

Maske- og figurteater er store områder hver for seg. I skolen egner arbeid med masker og dokketeater seg særlig til tverrfaglig prosjektarbeid og til emner som ikke så lett lar seg utforske gjennom den menneskelige kropp og stemme eller som er knyttet til fremmede vesener, fantasifortellinger og mytestoff.

Temaer som er spesielt vanskelige i spesielle aldre, kan med fordel utforskes og spilles ut i skygge- eller dokketeater fordi disse uttrykksformene gir en ekstra avstand til rollefiguren som gir elevene den nødvendige personlige beskyttelse. Sterk negativ atferd, som vold, mobbing, stjeling osv., er langt lettere å spille ut med masker og figurerer. I dokkespill kan elevene ved hjelp av stemme og lyd spille ut de negative handlingene uten at elevene personlig må være den som utfører eller utsettes for handlingen. Skal de samme scener spilles med elevene, må læreren sørge for at de negative handlingene uttrykkes symbolsk i slow motion eller i frysbilder, mens dokkefigurene kan tåle alt. De kan endatil bevisst lages slik at de mister noe/skades i handlingens gang.

I maskespill kan masken stå for de ulike negative handlingene som kan utføres symbolsk ev. med lydeffekter til og i skyggeteater kan en bruke ulike skyggetriks for å lage skyggespill som ser voldelige ut, men som bare er teatertriks.

Ideer til arbeid med skygge- og dokketeater kan du lese om i boka "Drama i barnehagen" (Sæbø og Flugstad 1992). Der kan du finne egne kapittel om skygge- og dukketeater i undervisningen (som kan brukes i hele grunnskolen) med eksempler på ulike figurer og dukker og ulike forslag til undervisningsopplegg.

Du kan lese mer utfyllende om alt dette og finne eksemplifisering av begrepene i boka:

Aud B. Sæbø: Drama - et kunstfag. Tano - Aschehoug 1998.