Drama – en utforskende og engasjerende uttrykks- og arbeidsform

(Du kan lese enda mer utfyllende om emnet i boka: Sæbø, Aud Berggraf: Drama – et kunstfag. Tano Aschehoug 1998)

Det  å være lærer er et sammensatt, utfordrende og krevende arbeid. Den vanskeligste oppgaven læreren har, er å legge til rette for og å lede læringsprosesser på en slik måte at studenten/eleven blir involvert i sin egen læringsprosess. Valg av arbeidsmåter og metoder, er etter mitt syn, helt avgjørende for elevenes læringsprosess. 

Ulike arbeidsmåter og metoder avspeiler ulike kunnskapssyn, derfor synes jeg det er meget bra at både L97 og rammeplanen for allmennlærerutdanningen tydelig beskriver det kunnskapssynet og de arbeidsmåter som skal ligge til grunn for arbeidet i skolen.  Rammeplan og forskrift for 4-årig allmennlærerutdanning er meget klar på dette punktet når den sier:

”Barn, unge og vaksne skal vere aktive, handlende, medverkande og sjølvstendige. Det skal leggjast opp til produktive aktiviteter der utviklingen skjer som ein konsekvens av ein læringsprosess med vekt på initiativ, eigen skapartrong, samvær og samspill, og der det blir gitt høve til leik og til utforskande, skapande og praktiske arbeidsformer” (s.11).

Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen, 1996, stiller de samme krav til arbeidsmåtene som en forutsetning for at læring kan finne sted:

”Læreplanane for faga legg vekt på at elevane skal vera aktive, handlande og sjølvstendige. Dei skal få lære ved å gjere, utforske og prøve ut i aktivt arbeid fram mot ny kunnskap og erkjenning. …I opplæringa skal ein leggje stor vekt på kreative uttrykksformer, opplevingar og refleksjon” (s.75-76).

Det kreative og skapende kan komme til uttrykk og brukes på mange ulike måter i undervisningen, blant annet gjennom drama som uttrykks- og arbeidsform. Drama er i L97 omtalt som en av fem arbeidsmåter:

”Drama som fagområde og metode er ein del av innholdet og arbeidsmåtane i fleire fag. Skapande verksemd, opplevingar og kreative uttrykksformer skal lyftast fram i opplæringa” (s.76)

Jeg vil på denne bakgrunn gi en kort innføring i noen av de mulighetene drama har til å involvere studentene/elevene i en skapende læreprosess, beskrive noen enkle teknikker og metoder og gi eksempler fra min praksis med drama i undervisningen.

 

Dramafagets læringspotensialet

Mitt utgangspunkt som lærer er et helhetlig kunnskapsbegrep som inkluderer alle aspekter ved kunnskapen i opplæringen.  Det at kunnskap har ulike aspekter betyr at det vi kaller fakta, ferdighet og fortrolighet i forhold til noe, er gjensidig avhengig av hverandre i et helhetlig kunnskapsbegrep.  Det å ha kunnskap om noe betyr at en  er i stand til å handle og vurdere konsekvensen av sine handlinger på bakgrunn av fakta, teori og erfaringer. Dette synet på læring er forankret i både humanistisk/eksistensiell og kritisk dialektisk filosofi og pedagogikk. Læring defineres her som en prosess som skjer i den som lærer og som er avhengig av samspillet mellom den som lærer og omgivelsene/miljøet (Hiim og Hippe 1993).

Dramapedagogikkens grunnleggende utgangspunkt er at det er samspillet mellom tanke, følelse og handling som er det essensielle for menneskelig erkjennelse og utvikling (Bolton 1984). For dramafaget er handling i form av dramatisk spill helt sentralt for å skape det dialektiske forholdet mellom fornuft og følelse som gjør erkjennelse mulig (Sæbø 1998):

Dramafagets didaktiske tenkning tar utgangspunkt i at læring er en skapende prosess som skjer i et meningsfullt  møte mellom lærer, elevene og lærestoffet.

 

Drama en skapende prosess

Det at læring er en skapende prosess impliserer to grunnforutsetninger. For det første at læring er avhengig av et personlig, aktivt og ekte engasjement der opplevelser, fakta, følelser, forståelse og erfaringer utforskes i møte med lærestoffet. Dernest at både læreren og elevene må ha en åpen og utforskende innstilling til lærestoffet.  Det subjektive personlige engasjement er en forutsetning for at læringsprosessen i det hele tatt skal komme i gang. Uten personlig engasjement blir læring redusert til overfladisk faktalæring, der det å lære for å huske og gjengi blir det sentrale mål. Fordi denne type undervisning blir nokså forutsigbar, blir den lett kjedelig og meningsløs for store grupper av elever.

Drama ivaretar den skapende prosessen i det dramatiske spill. Elevene skaper ved hjelp av sin forestillingsevne og fantasi en spillsituasjon der det gitte lærestoffet utforskes så åpent og fordomsfritt som mulig. I det elevene begynner å skape en spillsituasjon,  starter også det vi kan kalle konkretiseringsprosessen av lærestoffet. Den første forutsetningen for at elevene skal kunne skape en spillsituasjon er at de har forstått lærestoffets konkrete innhold. Det er på denne bakgrunn at drama alltid vil være konkretiserende. 

Men selve konkretiseringen er bare første nivå i det skapende dramaarbeid. I den videre utforsking av spillsituasjonen er det lærestoffets betydning og verdi på et personlig-, samfunns- og universelt plan som utforskes. Nettopp fordi det dramatiske spill ikke er det reelle livet, gir dette en frihet til fantasien som gir det dramatiske spillet unike muligheter til å utforske nye muligheter og konsekvensen  av ulike forståelser og handlinger i forhold til lærestoffet.

Den skapende prosessen i drama tar utgangspunkt i det lekende, fantaserende og utforskende menneske. Fantasien, menneskets ypperste særtrekk, gjør det mulig for mennesket å overskride eller frigjøre seg fra de gitte omstendigheter og "leke" med sine tanker, følelser og handlinger. Det er dette filosofen Schiller kaller menneskets "lekedrift" og som er grunnleggende i hans spillteori. Spill og estetisk praksis (dvs. den skapende handling) blir det eneste som kan skape en syntese mellom følelse og tanke, mellom det subjektive og det objektive.

Den holdning vi også i dag kan møte om at lek og spill ikke er en seriøs og alvorlig aktivitet, er en arv vi sliter med fra opplysningstiden naturvitenskapelige kunnskapssyn som definerte all lek og spill som useriøst og uten betydning for menneskets erkjennelse. Vestens dualistiske tenkning har definert lek i motsetning til arbeid og skapt en myte om at arbeid er en seriøs og ekte  aktivitet, mens lek er useriøs og ikke alvor (Bolton 1984). Lekforskere har vist at dette er en stor misforståelse. Det at lek og spill er noe annet enn det alminnelige liv (f.eks. arbeid) gjør den ikke mindre seriøs av den grunn. Leken er av en annen kvalitet enn det vanlige liv, og det som gjør den til en annen aktivitet er nettopp at den fremfor alt er den skapende fantasiens eldorado og  domene. R.K.Elliot (1973) omtaler alle fantasihandlinger som menneskets måte å frigjøre seg fra de gitte omstendigheter på.  Fantasien gjør det mulig å bryte med vår vanebundne måte å oppfatte og persipere verden, den frisetter mennesket fra den gitte verden og åpner opp for at nye tanker, følelser og handlinger kan skapes. 

På samme måte som leken kvalitativt noe annet enn det vanlige livet, er det dramatiske spill kvalitativt er noe annet enn den virkeligheten det symboliserer. Dersom spillet skal fungere som frisettende for fantasien, må spillets rammer og regler tas på alvor. En må gå inn spillet som-om det var alvor, for å kunne frisette den skapende fantasien. Forutsetningen for at dramafagets læringspotensialet skal forløses er at spillets regler og rammer tas på alvor. Det er nettopp når en går inn i spillet som-om det var virkelighet, tar på alvor spillets regler og rammer, at en fritt kan utfolde seg og utforske spillets  innhold. Først da blir spillet en skapende handling og drama en skapende uttrykks- og arbeidsform. 

Drama - et meningsfylt møte

Læring er avhengig av at elevene opplever at kunnskapen har betydning for dem, at den angår dem. Meningen er sjelden gitt på forhånd. Den blir skapt i selve læringsprosessen. Mening skapes i møte med noe eller noen som engasjerer. Opplevelse, innlevelse og engasjement er sentrale stikkord for å legge til rette for og skape meningsfull læring. Det viktigste her er opplevelse, fordi  opplevelsen skjerper vår oppmerksomhet og derfor kan skape innlevelse og engasjement som er forutsetningen for et ekte mellommenneskelig møte. Det mellommenneskelige møtet er grunnleggende for bearbeiding og forståelse av kunnskapens verdi og betydning og det er forutsetningen for å skape ny helhetlig kunnskap. 

Lærerens største utfordring i dag er å motivere elevene, dvs. å skape oppmerksomhet og interesse for lærestoffet. Den beste måten å motivere elevene på er å la dem selv være skapende og aktive i forhold til lærestoffet. Når læreren lykkes i å legge til rette en elevaktiv skapende undervisning, er forutsetningene de aller beste for at skapende prosesser kan komme i gang. Da har også elevene mulighet for å bli personlig engasjert og interessert i lærestoffet. All erfaring viser at personlig engasjement og interesse oppstår som et resultat av skapende prosesser. 

Det dramatiske spill, kjernen i dramafaget, er det mellommenneskelige skapende møte. Det meningsfylte møte kjennetegnes ved at hele personen, både intellekt, følelser og handling er til stede og er engasjert i læringsprosessen. I stedet for å snakke, lese og skrive om lærestoffet, bearbeides og utforskes lærestoffet i spill som om det skjedde her-og-nå. Fortid og framtid omgjøres til nåtid i det dramatiske spill. Det å dikte en historie om til nåtid og presentere den som om det skjer akkurat nå har til alle tider fasinert og engasjert mennesket. Barnet gjør det naturlig i sin dramatiske lek, voksne gjør det når de skal gjenfortelle noe dramatisk de har opplevd.

Det særegne for det meningsfylte møte er at personen er tilstede fullt og helt i øyeblikket, det uttrykker seg her-og-nå i presens. Det dramatiske spill har store muligheter til å bli et meningsfylt møte fordi det "dramatiske nå" skjerper vår oppmerksomhet, fengsler oss og åpner opp for en følelsesmessig opplevelse som kan skape innlevelse og engasjement i neste omgang. Når opplevelsen er en del av elevens eget utforskende og skapende dramatiske arbeid med lærestoffet, er det store muligheter for at elevene engasjeres i arbeidet både intellektuelt og følelsesmessig. God dramaundervisning forutsetter at undervisningen legges opp slik at det dramatiske spontane spillet blir et eksistensielt og meningsfylt møte som kan skape helhet og mening i læringen for elevene. 

 

 

LITTERATURLISTE

Bolton, Gavin: Innsikt gjennom drama. Dreyer, Oslo 1981.

Bolton, Gavin: Drama as Education. Longman 1984

Dalin, Per: Kunnskap og forståelse. Dagens næringsliv, 22 august 1992

Grendstad, N. M.: Å lære er å oppdage. Didaktika, Oslo 1986.

Heathcote, D. og Bolton, G.: Drama for learning. Heinemann, Portsmouth 1995

Hiim, H og Hippe, E.: Læring gjennom opplevelse, forståelse og handling. Universitetsforlaget AS, Oslo 1993

Kirke-, utdannings- og forskningsdep.: Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen. Oslo 1996

Løvlie, Lars: Den estetiske erfaring. Nordisk pedagogikk, nr.1-2, 1990

Molander, Bengt: Kunskap i handling.Daidalos AB, Gøteborg 1996

O`Neill, Cecely: Drama Worlds. Heinemann, Portsmouth 1995

Rasmussen, Bjørn: Basiskunnskaper slik en kunstpedagog ser det. Bedre skole, nr.2 - 1990

 Schiller, Friedrich: Om menneskets estetiske oppdragelse i en rekke brev. Solum Forlag, Oslo 1991

Songe-Møller, Anna S.: Dramapedagogikkens læringspotensialet i forhold til TIK-modellen;      

Ny teaterformidling i klasserommet. Hovedfagsoppgave. Institutt for drama - film - teater. Universitetet i Trondheim 1993.

Sæbø, Aud: Drama i Mønsterplanens intensjoner og i lærernes praksis. Hovedoppgave.  

Institutt for drama - film - teater, Universitetet i Trondheim 1985

Sæbø, Aud Berggraf: Drama – et kunstfag. Tano Aschehoug 1998